Heldigvis finnes det hockeylag der også, men her kan man ikke velge lag. I Trondheim er det slik at lagene tar utgangspunkt i hvilken skole du går på. Det innebærer at Kim havner på Ørn. Ørn viser seg å ha en lite inkluderende lagånd med favorisering av de beste spillerne. Nykommere får føle på hån og nedpsyking, til og med av assistenttreneren som blander såpe i drikkevannet. Selv om Kim er god, gjør dette ham til en dårlig spiller som får ham til å slutte. Men heldigvis finnes flere lag og voksne med en annen lederstil.
Denne teksten handler først og fremst om trenerfilosofi og evnen til å skape et godt miljø. Det er heller ikke om å gjøre å være best eller å vinne for enhver pris. Leseren får også noen artige skråblikk: Moren til Kim er forhenværende hockeyspiller og vant til å bidra på treningene. I Ørn blir hun plassert på kjøkkenet som kakebaker. Beskrivelsene av hvordan det er å stikke nesen inn i en ishockeygarderobe er fornøyelig. Eller Kims første møte med "den bomberomliknende katakomben hvor garderobeanlegget ligger" hos Ørn. Men morens engasjement fører også til kritiske e-poster og leder til utfrysing og represalier. Jeg liker at foreldrene involveres og at dette ikke er en tekst der barn skal ordne opp.
Dette er en fortelling med godt driv og et språk med mye humor. Forfatteren kjenner sjargongen. Temaet henvender seg til alle som driver lagidrett og kunne kanskje like gjerne vært lest av voksne.
