Hovedpersonen Heine framstår som innesluttet og observerende, preget av en oppvekst der utrygghet og ansvar kom for tidlig. Han bærer på en taus lojalitet overfor faren, samtidig som sinne og skam ligger like under overflaten.
Søsteren og moren representerer ulike måter å håndtere familiens historie på: Søsteren ønsker i større grad å legge fortiden bak seg, mens moren har levd tett på sykdommen og bærer preg av utmattelse og håpløshet. Samspillet mellom dem er vanskelig og fullt av det som aldri ble sagt.
Faren, selv om han er død når romanen begynner, er likevel en av bokas mest tilstedeværende skikkelser. Gjennom minner, rykter og spor etter ham får vi inntrykk av en mann preget av psykisk sykdom, men også av omsorg og sårbarhet.
Han blir et tyngdepunkt i fortellingen – både som menneske og som belastning.
Forfatteren lar leseren selv trekke konklusjoner, noe som gjør lesingen både krevende og givende.
Heimkomst er en bok som ikke roper høyt, men som blir værende lenge etter siste side. Det er en sterk debutroman om familiebånd, psykisk sykdom og om hvor vanskelig – og nødvendig – det kan være å se tilbake for å komme videre.
