Dette er et bevisst valg hun har tatt, og det virker som om nærheten til naturen og det stille livet gir henne ro.
Tom har verken sett eller snakket med moren på to år. Nå er hun alvorlig syk, og han ønsker å være sammen med henne den siste tiden. Mens Tom oppholder seg hos moren, begynner fortiden å trenge seg på.
Gjennom minner får vi innblikk i to liv som på mange måter har vært preget av rastløshet, kjærlighet og en tendens til å havne i situasjoner man helst burde unngå. Samtidig tegnes et stadig tydeligere bilde av forholdet mellom mor og sønn, et forhold som har vært både vanskelig, nært og omsorgsfullt.
Toms store dilemma mens tiden går i det nedslitte huset og morens sykdom forverres, er om han skal fortelle henne hvor han har vært de siste to årene. Og hvordan skal han i så fall gjøre det?
Med dyrene vandrende utenfor huset og lange kvelder preget av både latter, ensomhet og uro, bestemmer han seg til slutt for at sannheten må fram.
Dette er en stillferdig roman uten de store dramatiske vendingene. Likevel er det en fortelling som får leseren til å ville lese videre, samtidig som den berører gjennom det såre og omsorgsfulle forholdet mellom mor og sønn.
«Bare la dem komme» er en tankevekkende roman om kjærlighet, sorg, skyld og om forsøket på å forstå et annet menneske før det er for sent.
