Når den navnløse hovedpersonen møter igjen sin første kjæreste 30 år senere, blir hun minnet på ungdomsårene i Dalen.
Bare 13 år gammel får hun føllet Vera av foreldrene sine, noe som blir en ganske annerledes opplevelse enn forventet, når hesten hun så for seg var den sterke hesten Lukas fra Emil i Lønneberget. I stedet står hun der i nye ridestøvler og hjelp, med en hest det vil ta flere år før hun kan ri.
Å være 13 år og få ansvaret for et føll er en stor vekt på skuldrene, og vi som leser skjønner fort at hun virkelig står alene i det. Det kan virke som hesten er en slags kompensasjon eller trøst fra foreldrene som aldri er særlig til stede.
Moren er sliten og bruker det meste av tiden til å sove på sofaen, mens faren bruker tiden på å vedlikeholde jaktvåpen og sitte vendt bort fra dem ved middagsbordet som om han egentlig ikke vil være der.
Samtidig er det et lyspunkt i livet til jenta, vi får også tilbakeblikk til når hun blir kjent med denne gamle kjæresten. Han blir en trygg havn som er der for henne, når resten av livet føles ensomt og kanskje litt meningsløst.
Tidvis går minnene og nåtiden litt inn i hverandre, noe jeg syns passer godt, da hovedpersonen føles litt rotløs ut både da og nå.
Det hele resulterer i en liten bok på bare 156 sider, men til gjengjeld er det mange tanker og følelser som kommer opp mens man leser den.
Jeg syns Sandra Lillebø skriver vakkert, men med en jordnær tone hele tiden. Dette er ikke boka for deg som liker klare svar på alt hele tiden, men for deg som kan nyte at ikke alt er besvart.
