Kråka, som er en kråke, mistet kontakten med foreldrene da han var liten. Det eneste sporet han har om oppveksten er et fotografi av seg selv som liten, sittende på en grensestein mellom Norge og Sverige. Sammen med bestevennen Ebba, en jente, drar de på haiketur for å komme seg til grensen og kanskje finne foreldrene til Kråka. Men å komme seg til grensen er ikke bare enkelt, det blir mange komplikasjoner underveis.
Den svenske barnebokforfatteren Frida Nilsson skriver fabulerende og fantasifullt. Det er typisk i Nilssons verden at Ebba bare legger igjen en lapp til mor og far om at hun drar på tur med Kråka. Mer hører vi ikke til foreldrene. Perspektivet er ikke bare moral og snusfornuft, men spontanitet og litt rampestreker. For eksempel når de tar inn i luksussuiten på et hotell, uten penger, og Kråka drar på nattklubb og kommer hjem med en jente under vingen.
Styrken i teksten er forfatterens fantasifulle språk. Slik som: «trailersjåføren med tresko som gikk som en sliten ponni» eller «Kråka knep fortsatt øynene igjen og så ut som en svart rosin med nebb». Jeg lurer faktisk ikke så mye på om Kråka finner frem eller ikke. Det er det morsomme språket og alt som skjer underveis som engasjerer.
Boken passer fint som høytlesning for 3. – 4.-klassinger og som egenlesning for 5.–7. klasse.
