I boka møter vi 12 år gamle Astrid. Livet hjemme med mamma og pappa er ikke slik det burde være. Hverdagen er preget av psykisk og fysisk vold, en jente som er livredd for å lage lyd og sykelig opptatt av å telle og kontrollere seg selv. En dag går mamma ut døra og kommer ikke tilbake.
Da er det Astrid som må ta imot alt sinne fra pappa.
Fristedet til Astrid blir hos mormor og hunden Buster. Her faller skuldrene ned, her er det trygt. Her kan hun være i helgene, helt til mormor begynner å surre med ting. Da må Astrid være hos farens kompis Frank, som ikke behandler henne slik en voksen mann burde. Alt handler om å skjule det som foregår hjemme, for naboen, læreren, helsesykepleier og medelever. Men blåmerkene Astrid får, kan ikke skjules for alltid.
«Jeg tenker: Kanskje jeg er gal. Kanskje jeg bare finner på, kanskje ingenting skjedde. Men hvorfor føles huden annerledes da? Jeg skulle ønske noen bare kunne si hva som var sant».
Dukken Agnes er Astrid sin bestevenn. De skal passe på og være der for hverandre. Når mørket kommer, har de hverandre å holde i. Astrid skriver og tegner i en grønn bok. Her skriver hun ned regler og tegner streker, sirkler og kryss. Hun gransker naturen og maurene for å se hvordan de klarer seg.
Det gjør vondt å lese om livet til Astrid. Opptil flere ganger er det som å få en knyttneve rett i magen. Det er en sår og trist bok, samtidig som den er håpefull. Man vil lese videre for å få vite hvordan ting utvikler seg for Astrid.
Nikoline Riis Lindahl studerer journalistikk ved Høyskolen Kristiania og jobber som journalist. Hun er ambassadør for Mental Helse Ungdom, og debuterte i 2025 med sakprosaboka «Pasientrom 42».
