Tollak har problem med å følge med på den nye tida, «eg høyrer fortida til», sier han svært så beskrivende om seg selv. Han er en mann av få ord og har vansker med å uttrykke følelsene sine. Han bor alene etter at kona Ingeborg døde. Hun var den lyse og lette, som alle likte.
Han er den tause særingen og eieren av saga i dalen. Han trasker omkring alene, avsondret fra alt og alle. Den eneste han knytter seg til er «tomsingen» Oddo som han og Ingeborg tok til seg. Radio og tv har han kastet ut, og de to voksne barna, Hillevi og Jan Vidar, har han knapt kontakt med.
Nå venter han på at de skal komme hjem for at han skal fortelle historien sin. Mens han venter tenker han på tiden før Ingeborg forsvant samtidig som han forsøker å holde seg unna brennevinsflaska. Det er en vond historie vi får høre.
Det er interessant hvor bra forfatteren ved hjelp av språket klarer å skape en så troverdig person som Tollak. Dette ordknappe og litt bondske får han fram på en veldig treffende og god måte. Boken er lettlest og leseren drives videre av spørsmålet om hva som virkelig skjedde.
Det jeg likte aller best ved boka er at jeg ble så fort grepet av historien. Den var umulig å legge fra seg før slutten var nådd. Undertegnede ønsker en oppfølger der vi også kan høre Ingeborg sin historie. Stemmer det at hun var som Tollak beskriver henne, eller er hennes historie en helt annen?
Boka er skrevet på nynorsk, og ble svært godt mottatt da den kom ut.
